Skriv en refleksjon etter møtet med Nasim Karim

Førsteinntrykket jeg fikk av Nasim Karim var at hun var liten, men bestemt dame. Jeg kunne på en måte se at hun at hun var norsk gjennom det pakistanske utseendet, og det er nettopp dette som var målet hennes. Det er viktig for henne å være en norsk kvinne, og hun likte ikke spørsmål som: ja, men hvor er du egentlig ifra? Hun er norsk.
Hun har kanskje hatt større utfordringer med å finne sin identitet enn det jeg har hatt. I barndommen hennes følte hun seg annerledes fra vennene på skolen og urettferdig behandlet ovenfor brødrene sine. Hun følte på en måte ikke noe tilhørighet til verken det norske samfunnet eller sin pakistanske familie. Hun forklarte det fint på denne måten: På skolen og blant venner følte jeg meg pakistansk, mens hjemme med min pakistanske familie følte jeg meg norsk. Da hun fortalte dette skjønte jeg at det kunne ikke være lett å vokse opp slik. Men jeg ser at i dag har hun blitt en sterkere og mer selvstendig kvinne av dette. Hun har funnet sin identitet - norskmuslim.
Selve møtet med henne ble jeg kanskje litt skuffet over. Jeg hadde ønsket å vite mer om f. eks da hun ble giftet bort, men hun kom ikke innpå temaet idet hele tatt. Da tenker jeg at det var pågrunn av tiden og litt fordi sønnen satt der og hørte på det hele. Men det er mine tanker om det. Hun nevnte heller ikke et ord om morens rolle i barndommen. Det var bare faren som ble tatt opp, men det er vel pågrunn av at han var tydelig familiens overhode. Så alt i alt er jeg litt skuffet for jeg følte hun holdt tilbake litt av hva hun ville fortelle om hennes privatliv.